Kategori: Fagbevegelsen

Sekstimersdagen og forberedelser til tariffoppgjøret i 2016

Jorun Gulbrandsen fra Aksjonskomiteen for sekstimersdagen innleda om tariffoppgjøret og sekstimersdagen på Kvinner på tvers 2015.

Takk for invitasjonen, jeg kommer fra Aksjonskomiteen for sekstimersdagen, vi er fem her, og vi har diskutert innholdet i denne innledninga, om ikke all utforming. Jeg har vært på møte med arbeidsgruppa i Kvinner på tvers. Denne innledninga ligger nå på nettsida til Kvinner på tvers med pekere til mer info.

Kvinner på tvers utlyste en konkurranse tidligere i år. Vinneren skulle være den fagforeninga som fremma en halv times redusert arbeidstid i forbindelse med tariffoppgjøret. Vi har ikke funnet noen. Konkurransen var en utmerka ide, men den kom nok for tidlig. Men nå kan vi ta grep og spørre: Hvor mange klubber (eller annet lavt nivå) kan i høst fremme forslag om en halv times redusert arbeidstid i forbindelse med tariffoppgjøret neste år?

Jeg skal først fortelle litt om det positive som har skjedd i 2014 og 2015 som en bakgrunn, så om Gerd Liv Vallas taktikk, om Trondheimskonferansen i januar 2015, kort om argumenter for sekstimersdagen, og det viktigste, hva gjør vi i høst med tariffoppgjøret til neste år.

2014

Manifest hadde sekstimersdagen på en konferanse. Det som ble Aksjonskomiteen for sekstimersdagen, hadde en konferanse 1. mars med hundre folk, med innledere fra fagforbund og miljøbevegelse. NRK Brennpunkt laget et program om sekstimersdagen, sendt 1. april, der de besøkte Tine i Trondheim som har hatt sekstimersdagen i flere år, og lot økonomen Holmøy fra SSB fortelle at 6td var mulig, det kom an på hvordan man valgte. Så var ikke sekstimersdagen en drøm for de rare, men forankra i virkeligheten.

Kvinner på tvers hadde sekstimersdagen på dagsorden, med besøk fra Tine. Globaliseringskonferansen om høsten hadde et stormøte som tok for seg sekstimersdagen med flere innfallsvinkler. I desember var landsmøtet i NTL, som gjentok og oppfriska fagforeningas krav om seks timers normalarbeidsdag.  Hele året ble det skrevet om sekstimersdagen.

2015

2015 starta på strålende vis med Trondheimskonferansen i januar, mer om det snart. Flere jobba med å gjøre tilgjengelig mye av den kunnskapen som finnes om sekstimersdagen. Jeg nevner intervjuer med ansatte og ledelse på Tine i Trondheim, om Osloforsøket på et sjukehjem og deler av hjemmetjenesten i en bydel og hele rapporten fra prosjektgruppa som byrådet aldri la ut. Boka til Magnhild Folkvord og Ebba Wergeland om sekstimersdagen er lagt ut på nettet, den forteller om de fleste forsøka med sekstimersdagen som er gjort i Norge, og flere i Sverige.

  1. mars gikk mange her i Oslo, ikke minst unge, i tog bak parola om sekstimersdagen. Det samme 1. mai (se bildet øverst). Så kom Siavash Mubasheri i juni med mastergraden om erfaringer på Tine sett i et folkehelseperspektiv (han har skrevet en artikkel om dette her). Og det er mer. Vi er godt skodd hvis vi vil lære. Så har vi heldigvis Kvinner på tvers akkurat nå. Nå skal vi se på Vallas taktikk, og se om den kan brukes i våre fagforeninger.

Gerd Liv Vallas taktikk

Gerd Liv Valla lanserte i fjor et forslag til praktisk gjennomføring av sekstimersdagen: En halv time har vi allerede tatt i 1987, da vi gikk fra 8-timersdag til 7 ½. Var det en sjokkarta opplevelse? Nei, det var et vanlig tariffoppgjør. (En parentes: Det var en ganske sterk opinion for sekstimersdagen på den tida, til og med regjeringa lagde utredning). Det mangler nå bare tre halve timer. Det er tre tariffoppgjør. Denne måten å se det på gjorde sekstimersdagen overkommelig, mer hverdagslig. Kan vi ikke ta en halv time til, på samme vis? Valla sier, vi kan bytte noe av økninga i kjøpekrafta med redusert arbeidstid. Veksle noe av penga med tid. (Noen må likevel få mer penger, for de tjener altfor dårlig). Det er slik det har foregått når det har vært arbeidstidsforkortelser, som den femte ferieuka, Grodagen, den halve timen i 1987. Men hva skjedde på Trondheimskonferansen?

Trondheimskonferansen i januar 2015

For oss som jobber for sekstimersdagen, ble Trondheimskonferansen i januar i år veldig spennende, fordi vi lurte på: Kommer de til å vedta at de vil jobbe for  sekstimersdagen? Kommer de til å vedta de tre halve timene? Konferansen er en samling av mer enn 600 fagforeningsfolk fra hele landet, mest i privat, men også i offentlig sektor. De spilte og spiller en veldig stor rolle i kampen mot pensjonsreformen, mot sosial dumping og flere landeplager og representerer vel den mest kampvillige delen av arbeiderklassen. Det er en viktig organisasjon, det er KPT også. Gleden var stor da de i Trondheim satte av nesten hele lørdagen til en reell diskusjon om sekstimersdagen. Blant annet ble dette vedtatt:

«Trondheimskonferansen oppfordrer alle organisasjonsledd i fagbevegelsen til å

  1. stille krav om 6-timersdag/ 30-timers uke med full lønnskompensasjon på dagsorden ved å tilrettelegge for en reell strategisk diskusjon om gjennomførbare alternativer.
  2. stille krav foran framtidige tariffoppgjør om gradvis å innføre 6-timersdag / 30-timersuke med full lønnskompensasjon. LO må prioritere dette ved at forpliktende formuleringer tas inn i LOs handlingsprogram i 2017. (…)»

Det blir sannsynligvis ikke press på sekstimersdagen i oppgjøret i 2016. De som var der vil prioritere å jobbe for en evaluering av pensjonsreformen i 2017, som har gitt svært mange folk, ikke minst kvinner, dårligere levekår. Mange har i tillegg mista rettighetene sine på grunn av nedbemanning, salg av virksomheter og tap av tariffavtale på bedriften. Men det er slett ikke til hinder for at noen vil og bør fremme krav om en halv times redusert arbeidstid denne gangen. Historia utvikler seg ikke på geledd, men ujamt.

Hva gjør vi nå?

Kampen for sekstimersdagen skriker etter organisering og ledelse. Kan vi gjøre noe med det her?

Noen foreninger og forbund har vedtatt sekstimersdagen i programmet på landsmøtet sitt, NTL, Fellesorganisasjonen, El&It og Fagforbundet. Det er bra, fordi de medlemmene som vil jobbe for sekstimersdagen, kan gjøre det med forbundet sitt, og ikke imot. Samtidig veit vi at lokale krav har pyramidens skjebne. Jo lenger opp, jo mindre plass for krava. Samtidig ville tre klubbvedtak i samme forening oppfattes nærmest som en storm. Er det mange, blir det litt vanskelig å overse dem helt.

Hvis 20 klubber vedtar den halve timen, vil vi kunne si: Det var 20 klubber som krevde den halve timen i 2015. Så det var allerede da en bevegelse. Sjøl bare EN klubb har betydning. For når noen begynner, da har det begynt. Da sier vi: Det begynte faktisk høsten 2015.

Diskusjoner i mange klubber om sekstimersdagen har en verdi i seg sjøl og burde ikke undervurderes. Det blir også diskusjoner på tariffkonferanser og tilsvarende, som stort sett blir holdt nå i novbember. Det er med på å danne den viktige opinionen for å komme videre og gir erfaringer. Alle vedtak og rykter om vedtak betyr noe. Hvor mange medlemmer av NTL er det her? Dere er vel stolte av det beste LO-vedtaket for tida? Hva kan det brukes til?

Samtidig hadde det vært veldig morsomt om ETT forbund krevde den halve timen på veien til sekstimersdagen. Hvem kan tenkes å ha den muligheten? Er det Fellesorganisasjonen?

Det trengs ledelse! Hvem skal lage og utveksle info når det gjelder klubbmøtene og tariffkonferansene? Er det LO i Trondheim? Jeg trur ikke det akkurat nå. Er det Aksjonskomiteen for sekstimersdagen? Nei. Den kan lage møter, sørge for at det finnes nettsted med mye informasjon, innledere og lang e-postliste. Men den er ingen organisasjon og har ikke de daglige beina sine i fagforeninger.

Kvinner på tvers sitt arbeidsutvalg kunne kanskje vært en slik organisasjon, men har de kapasitet i dag? Vi må også tenke på at noen av fagforeninger som deltar her, ikke har sekstimersdagen på programmet, og at de kanskje ville mislike det. Kanskje vi heller skal se i denne forsamlinga og spørre: Hvem vil være med i ei koordineringsgruppe som kan hjelpe mange klubber til nå i høst å kreve den halve timen? Og som kan være behjelpelig med info på kryss og tvers. Kanskje noen enkeltpersoner som pleier å jobbe med Kvinner på tvers, og noen fra aksjonskomiteen vil bli med.

Vi trenger nemlig to ting: Vi trenger som sagt ei koordineringsgruppe.Det andre vi trenger er et e-postnettverk med folk over hele landet som vil forsøke seg på den halve timen. For å spre gladmeldinger, innlegg, et sted for å spørre om ting, argumenter, det blir jo hva folk bruker det til. Kanskje denne konferansen kan si at de vil være med på ei slik infoliste. Enklest er best.

 

På neste Kvinner på tvers er jeg helt sikker på at vi kan feire og juble over og kåre flere vedtak om halve timer.

Aksjonsgruppa for sekstimersdagen har laga en liten løpeseddel som vi har delt ut på gata, for å få diskusjoner med folk, hvor det står: Rett til heltid, mer fritid, mindre forbruk, bedre liv. Og så det vakre diktet 🙂 som vi laget i fellesskap:

Tida er moden

bedre for deg

og for kloden og poden!

Vi roper hurra for vedtaket om sekstimerdagen!

5 februar 2015

Gerd Liv Valla på talerstolen

I SLUTTEN AV JANUAR 2015 GJORDE TRONDHEIMSKONFERANSEN ET SVÆRT VIKTIG OG POSITIVT VEDTAK OM SEKSTIMERSDAGEN. HER BLE DET PEKT PÅ EN VEI FRAM:

Tid for kortere arbeidstid.

8-timers arbeidsdag ble lovfestet i 1919 etter 30 års faglig kamp. Siden er arbeidstidsreformer for kortere arbeidstid gjennomført i Norge i 1959, 1968, 1976 og 1987. I tida etter dette er vellykket 6-timersdag innført ved industribedriften Tine Heimdal. Normalarbeidsdagen er ikke et hinder for arbeidstidsordninger som 6-timersdag / 30-timers uke. Å innføre 6-timersdag med full lønnskompensasjon kan gå raskere om flere jobber toskiftordninger, fordi dette fører til økt produktivitet. Kortere arbeidstid vil gi en bedre livskvalitet, bedre likestilling, og vil kunne ha en positiv miljøeffekt. Tida er nå inne for å kreve kortere arbeidstid om fagbevegelsen bruker sin makt og går foran i kampen.

Trondheimskonferansen oppfordrer alle organisasjonsledd i fagbevegelsen til å:

  1. Stille krav om 6-timersdag / 30-timers uke med full lønnskompensasjon på dagsorden ved å tilrettelegge for en reell strategisk diskusjon om gjennomførbare alternativer.
  2. Stille krav foran framtidige tariffoppgjør om gradvis å innføre 6-timersdag / 30-timersuke med full lønnskompensasjon. LO må prioritere dette ved at forpliktende formuleringer tas inn i LOs handlingsprogram i 2017.
  3. Stille krav om lovfesting av 7,5-timersdag / 37,5-timersuke og at nye arbeidstidsforkortelser oppnådd gjennom tariffoppgjørene også må lovfestes.

Her finner du hele hovedvedtaket, som omhandler mange viktige saker for fagbevegelsen i dag. Det finnes på bokmål og på nynorsk. http://loitrondheim.no/trondheimskonferansen/trondheimskonferansen-2015/

GERD LIV VALLA, TIDLIGERE LO-LEDER, KÅRE PEDERSEN, HOVEDTILLITSVALGT NNN TINE HEIMDAL OG JOHN-PEDER DENSTAD, LEDER AV LO I TRONDHEIM:

Tid for kortere arbeidstid

Den 29. januar gikk Valla, Pedersen og Denstad sammen om et innlegg om sekstimersdagen.  Her finner du tall or argumenter for hvorfor sekstimersdagen er aktuell i dag, og hvorfor den er verdt en kamp.http://loitrondheim.no/tid-kortere-arbeidstid/#more-1586

 

John-Peder Denstad, leder LO i Trondheim, foto: Håvard Sæbø

DETTE ER TRONDHEIMSKONFERANSEN

Trondheimskonferansen arrangeres hvert år i slutten av januar. Vertskap er LO i Trondheim. På konferansen samles 4-500 fagorganiserte kvinner og menn, fra privat og offentlig sektor og fra hele landet, for å diskutere hvordan kampen kan føres mot angrep på arbeidsmiljølov, mot sosial dumping, for tariffavtaler og trygge ansettelsesforhold, for gode pensjonsretter, for streikerett, mot urett i det internasjonale samfunnet, den økonomiske krisa i Europa, EU og EØS og mer. Se program og vedtak her: http://loitrondheim.no/trondheimskonferansen/trondheimskonferansen-2015/

Vi vil ha seks – vi vil ha seks – vi vil ha seks timers arbeidsdag!

24 april 2014, Foto: JG

Mette Nord, Ingrid Wergeland og Mimmi Kvisvik kjemper for sekstimersdagen.

Det ga en frydefull, frivol følelse å rope ut slagordet så det runget nedover Karl Johan. En kunstpause før siste del gjorde slagordet mer – ja du vet – sexy. Men det var en alvorlig samfunnsmessig og politisk analyse som lå bak kravet. Vi unge feminister, som gikk ut i arbeidslivet på begynnelsen av 1970 tallet, hadde en visjon om et annet samfunn – et samfunn der vi hadde rett til lønnet arbeid og samtidig mulighet til å stifte familie. Vi ønsket økonomisk selvstendighet, likelønn, likestilling og likeverd. Men for å få det oppfylt måtte vi kjempe frem gjennomgripende forandringer av samfunnet.

Vi krevde – Rett til selvbestemt abort – Gratis barnehager til alle barn – 6-timers arbeidsdag med full lønnskompensasjon. Kampen for rett til selvbestemt abort hadde pågått i 60 år, det ble den første reformen vi fikk gjennom i 1978, men i disse dager ser vi at den retten fremdeles må forsvares. Gratis barnehager har vi ennå ikke, men barnehager til alle er tilnærmet oppfylt i løpet av de siste årene. Nå gjenstår kravet om 6-timers arbeidsdag og det er på tide å gjenreise den kampen med full tyngde.

Norges rikdom skyldes kvinnenes deltagelse i arbeidslivet, sa barne- og likestillings minister Audun Lysbakken fra FNs talerstol i 2010, og statsminister Jens Stoltenberg gjentok det samme i sin nyttårstale året etter. Perspektivmeldingen 2013 setter tall på den revolusjonen vi kvinner har gjennomført de siste 40 årene. Den viser at sysselsettingsandelen blant norske kvinner i aldersgruppen 25–54 år har økt fra vel 50 prosent i 1972 til over 80 prosent i 2012.

Den stjålne revolusjonen. Ja, Norge er blitt rikt, men svært mange kvinner har betalt og betaler fremdeles en høy pris for vår velstand hver eneste dag. De har nemlig blitt tvunget til å jobbe deltid og betale for det med en lønn det knapt går an å leve av og forsørge barn på. For i en rekke yrker er det umulig å kombinere full dags jobb med ansvaret for små barn. Når jobben begynner klokka sju og barnehagen åpner klokka åtte er det ikke et valg, men en tvang, å jobbe deltid. Mange kvinner tvinges til å gjøre dette private «valget» for i det hele tatt å kunne delta i arbeidslivet. Dette har både private og offentlige arbeidsgivere benyttet seg av til å opprette stadig flere deltidsstillinger. I mange kvinneyrker er deltid blitt normen og flere kvinner presses inn i deltidsjobber, også de som i utgangspunktet ikke har tatt «valget» på grunn av omsorg for barn. På den måten oppnår arbeidsgiverne svært fleksible og billige arbeidstakere som gjerne tar ekstra vakter, men da selvfølgelig uten overtidsbetaling. Den utløses bare når de har jobbet over 100 prosent. Likevel er det kvinnene som får skylda for at de ikke jobber full tid.

6-timersdag-parolen henta frem igjen til 8. mars-toget 2014

Blå bris. Under valgkampen i fjor skrev Kjetil Wiedswang i en valgkommentar i Dagens Næringsliv: Gamle motkulturer og arbeiderkollektivenes normer og idealer ligger igjen som vrakgods. Jeg kunne ikke sagt det bedre. For det som startet som en høyrebølge på midten av 80-tallet og utover 90-tallet har nå gått over til en blåblå bris av «valgfrihet» for alle på alle livets områder.

Det er på tide å skape en motvind mot denne falske valgfriheten. Et godt sted å starte er å skape en storm for 6-timersdagen med full lønnskompensasjon. Denne reformen er nødvendig for å fullføre samfunnsforandringen som vi startet på 70 tallet. Jeg har stor tro på at vi kan få svært mange flere allierte i kampen nå. Med den nye pappaperm ordningen opplever også mange fedre at dagene blir for korte sammen med barn og kjæreste. Det jeg ser rundt meg hos barn og svigerbarn, naboer og unge venner er en hverdag som er så hektisk at det blir lite tid og energi igjen til å nyte livet og hverandre. Det er samfunnsmessig lite bærekraftig på lang sikt. For den aller viktigste produksjonen som foregår i et samfunn kan ikke outsources. Den er (i hovedsak og enn så lenge) avhengig av at to som bor sammen har tid og overskudd til å elske etter endt arbeidsdag og til å gi kjærlighet til og ta vare på produktet, barnet . Sekstimersdagen er en kamp for et samfunn, der vi har tid til kjærlighet for hverandre og omsorg for fellesskapet og samfunnet.

Miljøkrav. I dag er et nytt samfunn nødvendig også av hensyn til miljøet. Det må en fullstendig omveltning til for å bremse den katastrofale utviklingen som dagens produksjon og forbruk har skapt. 6 timersdagen kan bli et skritt på veien til å snu utviklingen. Det skaper mulighet for nye allierte i kampen. Vi 70-talls feminister har erfart at store samfunnsendringer er mulig. Sammen med en ny generasjon feminister av begge kjønn og miljøaktivister må vi løfte fram visjonen om et annet samfunn igjen.

6-timers dag innen 2018. I 1918 tok arbeiderne flere steder 8 timersdag og året etter ble den lovfestet. Sulitjelma arbeiderne rettet da 8 timer til 6 timer på fanen sin. Dette inspirerte deltagere på et helgeseminar i NTLs Kvinneutvalg i Oslo i 1983. Vi ba om lov til å kopiere fanen. Og fra 1983 til 1988 aksjonerte vi 8. mars. Vi tok 6-timers dagen og demonstrerte foran Stortinget. Nå tar vi fanen fram igjen. 100 år med 8 timer er nok.

Gerd Inger Polden er freelance video-journalist, tidligere TV-journalist i NRK. Denne teksten var først på trykk i Klassekampen 8. mars 2014.

Kjellfrid Blakstad: Har vi råd til å la være?

11 mars 2014

Fagforbundet har i alle år hatt krav om 6 timersdagen i sitt prinsipp- og handlingsprogram. På Landsmøte i november 2013 ble kravet om 6 timers arbeidsdag med full lønnskompensasjon igjen vedtatt.

Fagforbundet mener det er viktig å videreføre og utvide forsøksordninger med redusert arbeidstid i flere bransjer og sektorer, slik som 6-timersdag med full lønnskompensa­sjon. Forsøkene må være av tilstrekkelig lengde, slik at det er mulig å vurdere flere forhold ved slik arbeidstid og bygge videre på de erfaringer som er gjort. Forbundet mener 6-timers arbeidsdag vil ha positiv innvirkning på sykefravær og uføretrygding i yrker med stor belastning. Normalarbeidsdagen fra kl.07.00 – 17.00 må opprettholdes. Dette ble vedtatt på vårt landsmøte i februar.

Det er paradoks at vi i dag har 6 timersdagen på dagsorden, mens rundt oss har det i de siste ukene versert en debatt i media på at ansatte spesielt i pleie og omsorgssektoren skal jobbe lange vakter. Det er mange årsaker til at ansatte og arbeidsgivere vil jobbe lange vakter, bl.a kan det være et faglig godt argument overfor visse pasientgrupper. Men argumentasjonen har i det siste gått på at lange vakter på 13 timer fører til flere hele stillinger. Da er det organiseringa det er noe feil med. Fagforbundet har tatt til orde flere ganger: Hvorfor ikke forsøke 6 timersdagen som et tiltak i det å få flere hele stillinger. Det burde i alle fall vært i gangsatt forsøksprosjekter med 6 timersdag innenfor slike virksomheter. 6 timersdag med full lønnskompensasjon vil helt klart kunne føre til at kvinner vil kunne makte en hel stilling. I dag går mange deltid fordi jobben er for tøff til å kunne makte en hel stilling ved siden av forpliktelsene på hjemmebane.

I Namsos kommune ble det satt i gang et slikt prosjekt på en barnehage. Dette var et ledd i å få ned sykefraværet. 6-timersdag i barnehagen medførte at de ansatte var meget godt fornøyd med ordningen og har gitt uttrykk for at de har mer overskudd og mer tid til barna, spesielt merket de dette på småbarnsavdelingen. Sykefraværet gikk ned fra 16 % til 6,9 % på et år. Likevel stoppet Namsos opp dette prosjektet etter et år. En av årsakene til dette var at dette ikke var et trepartsamarbeid.

Fagforbundet er svært opptatt av at alle tiltak som settes i verk enten for å få ned sykefraværet eller få flere hele stillinger må være basert på et trepartsamarbeid, der administrasjon, tillitsvalgte og politikere er likeverdige parter. Det å forplikte disse tre partene vil kunne føre til gode tiltak som lykkes og der alle tre har et eierforhold. I tilfelle Namsos var ikke politikerne en del av dette samarbeidet og ville ikke bevilge mer penger til prosjektet.

Vi vil komme til et tidsskille der vi må spørre oss: hvor lenge skal den materielle veksten i Norge fortsette? Vi er heldige, det er ikke mange mennesker på jorda som har det materielt bedre enn gjennomsnittsnordmannen – og kvinna. Likevel er ikke måtehold noe kjennetegn på vår væremåte. Kjøpefesten ser ikke ut til å ha noen ende. Rundt juletider hører vi historier der barn ikke ønsker seg noe. De har alt!

Vi må starte en debatt om hvilket samfunn vil vi ha i framtida.  Vi må drøfte et nytt solidaritetsalternativ tilpasset vår tid. Det er ingen tvil om at verden ikke tåler det voldsomme forbruket vi har lagt oss til. Naturen er i ubalanse og forskjellene mellom ulike grupper øker. De rike blir rikere og de fattige får ikke vere med på kjøpefesten. Fler og fler blir uføretrygda fordi de ikkje klarer å henge med i et stadig meir brutalt  arbeidsliv. Samtidig har familielivet og bosettingen endret seg. Vi flytter meir og bor ikkje nær slekta vår lengre. Når barna er henta på barnehage/skole slipper vi de ikkje ut i gata lengre.  Fritidstilbudene er ikkje i nærmiljøet og ungene må kjøres hit og dit.

Sekstimersdagen er en reform som i størst grad tjener de som trenger det mest. De som er i hardt fysisk arbeid, gjerne i pleie og omsorgssektoren. Disse kan kanskje klare å stå i jobb til de når pensjonsalderen viss arbeidsdagene blir noe kortere. Eksempelet både frå Namsos og Tine Trøndelag viser at sykefraværet ble lavere. På Tine Trøndelag ga sekstimersdagen også høyere produktivitet.

Fagbevegelsen har endret samfunnet før, og det er kanskje på tide at vi tar ansvaret og spør oss: hvordan vil vi at samfunnet vårt skal endre seg? Hva trenger vi mest, mer velstand eller mer velferd? Det er kanskje på tide å veksle inn noe av velstanden i velferdsreformer som sekstimersdagen. En forutsetning er at alle deltar. Vi kan ikke redusere levestandarden for noen mens andre bare blir rikere og rikere.

For Fagforbundet er det viktig at en slik reform er en samfunnsreform, ikkje bare en særordning for småbarnsforeldre eller eldre arbeidstakere.  Slike særordningar er personalpolitiske virkemidler Vi vil ha fleire forsøk som varer over tid, der vi har mulighet til å vurdere sykefravær, uførhetgrad

Derfor stiller ikke vi krav om 6 timersarbeidsdag i vårens tariffoppgjør. Dette må være et krav som angår alle arbeidstakere i Norge. Kravet om 6 timersdagen må komme som et unisont krav fra  alle organisasjonene og angå alle yrkesgrupper.

Mange har sagt at vi ikke har råd til en reform som sekstimarsdagen. Fagforbundet mener at vi  har råd til å skape et arbeidsliv som gir rom for flere og ikke ødelegger helsa til fullt så mange. Det er vel heller ingen tvil om at vi ikke bare har råd, men også  plikt til å forenes  om forslag som kan bidra til å redusere belastningen på miljø og natur. Klart vi har råd til å redusere arbeidstida, så lenge vi setter dette inn i en større sammenheng. Sekstimarsdagen er et tiltak vi kan forenes om for å få mer velferd, utan å øke forbruket ytterligere.