7 mars 2014 «8 timers arbeid, 8 timers frihet, 8 timers hvile» var mottoet på det første norske 1. maimerket fra 1892. 8 timers frihet var det viktigste, får vi opplyst på nettsidene til Arbeiderbevegelsens arkiv. Der kan vi også lese hva typograf G.A. Olsen Berg sa in sin 1.mai-tale i Skien i 1894: «8-timers-dagen vil i større grad enn noe annet bidra til å «lette adgangen til opplysning og dannelse og derved berede veien for arbeidernes fullstendige frigjørelse.»
Frihetsreform
8-timers-dagen var altså en frihetsreform. En virkelig frihetsreform, i motsetning til dem som blir markedsført i dag, som frihet til å kjøpe sprit på julaften og leverpostei på søndag, til å bytte strømleverandør og mobilabonnement så ofte du vil.
Helt fra begynnelsen var altså arbeidstidskampen tett knyttet til kampen for et annet samfunn, for sosialismen, for arbeidernes fullstendige frigjørelse, for igjen å sitere typograf Olsen Berg. Så dristige og vidsynte var pionerene for over hundre år siden. Måten kravet ble gjennomført på, hadde også et sus av framtid over seg: Arbeiderne viste sin makt og handlekraft da åtte-timersdagen ble tatt, i 1918, i aksjoner over hele landet.
Arbeiderne tok åttetimersdagen
I boka Fjerne Berlin har Edvard Hoem skildra en slik aksjon i en norsk by: «I meir enn ein mannsalder hadde arbeidarane, også i denne byen, bore det same kravet fram, som arbeidarar i andre land: Åtte timar arbeid. Åtte timar fri. Åtte timar søvn. På uteljande faner hadde kravet stått. Tallause bønner var sendt kapitalistane. Ingen ting hadde det ført til. No bad dei ikkje lenger. No gjorde dei det.»
Hoem skildrer den spente stemninga rett før arbeiderne skal forlate arbeidsplassen etter bare åtte timer. Formannen prøver å stanse dem, og flere nøler. Og så: «Da var det ein som ropte:-Eg trur verda blir ståande, sjølv med åtte timars dag! Latteren skrall laus. No kunne dei puste fritt. – Opp med bommen, opp med bommen! Mannen som styrte han let han ikkje opp. Da gjekk eit dusin mann under og braut bommen av hengsla, og med skrik og skrål storma to hundre cellulosearbeidarar ut i fridomen.»
Ikke åtte timers fri
Året etter, i 1919, ble åtte timers normalarbeidsdag lovfestet. Men ble det virkelig 8 timers frihet, for alle? Mora mi var syerske på en tekstilfabrikk i Trondheim i deler av barndommen min. Hvor mange timers frihet hadde hun, etter å ha vært 8 timer på jobb, pluss gjort alt som må gjøres i et hus med mann og barn? 2-3 timer kanskje, og det var en nokså betinget frihet, for både faren min og jeg hadde liksom et krav på tida hennes, et krav som var like sterkt som kapitalistens krav på arbeidskrafta de 8 timene hun var på jobb.
Retten til å være menneske
Da min egen generasjon kvinner strømmet ut i arbeidslivet på 1970-tallet, oppdaget også vi at 8-timers-dagen ikke ga oss 8 timers frihet. Slik ble 6-timersdagen et viktig krav, et krav som sprang rett ut av den virkeligheten vi opplevde på kroppen, slik det en gang hadde vært med kravet om 8-timersdagen for arbeidere over hele verden. Men det handlet ikke bare om trøtthet og utmattelse. Det handlet også om stolthet og visshet om egen verdi. «En periode i historia til arbeiderrørsla blir ført til ende,» skriver Edvard Hoem om 8-timersdagen: «Perioden da striden stod om retten til å få vere menneske. Retten til å ha kraft att etter at dagen er slutt, og ikkje ofre alt for kapitalen.»
6-timers-dagen handler også om den retten, om kvinners rett til å være menneske, til å eie seg sjøl. Det er en rett den mannlige delen av arbeiderklassen ikke alltid har satt så høyt, for det har vært en nokså sjølsagt ting at kvinners tid tilhørte andre, enten det var på arbeidsplassen eller i familien. 6-timers-dagen er en viktig del av kampen for kvinnefrigjøring. Og det hjelper ikke om hver enkelt kvinne såkalt «velger» å jobbe kortere enn full arbeidsdag. For det vil bryte mot en annen viktig frihet – nemlig friheten fra økonomisk avhengighet av en mann.
Vi vil leve hver dag!
Arbeiderbevegelsens pionerer la vekt på friheten til å skolere seg, organisere seg og kjempe for sosialismen. Den nye kvinnebevegelsen sa: «Vi vil leve hver dag!» Det kan høres ut som om vi var mer lettsindige og flagrende enn de alvorlige og målbevisste pionerene som kjempet fram 8-timers-dagen. Og kanskje var vi det. Men det var noe viktig viktig i vår parole, noe som også fantes i kravet om 8 timers arbeidsdag. For menneskelivet handler både om å bli og om å være. Å bli – det er å utvikle seg, lære nye ting, forstå mer, kjempe for samfunnsforandring. Å være – det handler om at livet her og nå skal være så rikt og godt som mulig, at vi skal ha muligheten til fine opplevelser og fine møter med andre mennesker og andre vesener vi deler kloden med, at vi skal kunne praktisere det vi har lært og utfolde de evnene og anleggene vi har.
Noen av pionerene var mest opptatt av det som skulle bli. Rudolf Nilsen skrev for eksempel:
«Ti selv har du intet å håpe.
Lykken er ikke for deg.
For fremtidens slekt skal du åpne
En bedre og lysere vei.»
Retten til lykke
Lykken er ikke for deg. Det er ikke så rart at mange tenkte slik, for livet var hardt. Men jeg må tenke på Rosa Luxemburg, den store polske revolusjonære, som hele livet kjempet for et nytt samfunn, som levde på flukt fra forfølgelse, hadde lange opphold i fengsel og til slutt ble myrdet og kastet i Landwehr-kanalen i Berlin. Hun skrev: «Jeg forbeholder meg retten til litt individuell lykke.» Livet hennes handlet om å bli, men hun ville også være.
Jeg vet ikke om Rosa Luxemburg fikk oppleve så mye individuell lykke. Men jeg tenker at 6-timers-dagen er reformen som kan gi oss større frihet, både til å bli og til å være, og som samtidig bærer i seg en liten protest og et frampek.
«Flate steiner er til å sitja på!» sier Tusten i Tarjei Vesaas’ nydelige bok Fuglane. I et essay har Dag Solstad gjort denne replikken til Tarjei Vesaas’ egen protest, mot bondesamfunnets knugende krav om å arbeide med jord og skog hver eneste våkne time og aldri hengi seg til noe så lettsindig som å sitte på flate steiner eller skrive dikt og romaner.
Arbeid skal være en glede
Kanskje kravet om 6-timers-dagen er vår måte å rope det samme på. De som sitter på toppen skryter av at de arbeider 16 timer i døgnet og moraliserer over alle oss andre som etter deres mening ikke jobber nok, alle oss som har den uhørte frekkhet å bli gamle, slitne og syke, eller lever liv som aldri kan gå på skinner, kanskje fordi det kom skeivt ut i starten. Det er ikke det at vi mener arbeid er en forbannelse. Slett ikke. De aller fleste av oss utfører arbeid som vi har grunn til å være stolte av, og som gir oss glede – når det ikke blir slit, når vi har rom til å utføre det slik vi vet at det skal utføres, når vi ikke forfølges av stoppeklokker og skjemaer med alle de mål som kan pønskes ut av folk uten førstehånds kjennskap til den virksomheten de skal måle. 6-timersdagen er også et krav om at arbeidet skal gi oss glede, som del av en allsidig menneskelig virksomhet der det også skal være plass til mye annet, ikke minst å sitte på flate steiner.
Profitt til få – eller utfoldelse for alle?
Faren min, Harald Ericsson, var fabrikkarbeider da jeg var barn. Men han skrev også dikt. Ett av diktene hans heter «Kjærlighetens søskenbarn», og det er arbeidet han omtaler på denne måten. «Kunne vi bare rense arbeidet for dagens gift», skriver han. Jeg har tenkt på hva han mente med det, og kanskje mente han at arbeidet blir forgiftet av å være underkastet en kapitalistisk logikk, der målet er profitt til noen få, i stedet for velferd og utfoldelse for alle. Når arbeidet blir renset for denne giften, kan det virkelig bli «kjærlighetens søskenbarn», noe vi gir hverandre fritt og i solidaritet. I kravet om 6-timersdagen ligger det et frampek mot et samfunn der arbeidet er kjærlighetens søskenbarn.
8-timers-dagen var en frihetsreform, sa jeg. Det samme vil 6-timersdagen være. 6-timersdagen vil gi oss større frihet, både til å bli og til å være. Men, som vi vet er frihet et vanskelig ord. For mennesker er alltid innvevd, i forholdet til andre mennesker, i forhold til samfunnsstrukturer og betingelser, som legger til rette for noen handlinger, og gjør det svært vanskelig å handle på andre måter.
Miljøkriminalitet
I vårt samfunn skal det for eksempel svært mye til av personlig innsats for å unngå å være medskyldig i en ressursbruk som truer leveforholdene for alle, men mest for dem som har minst skyld i ødeleggelsene. Vi tramper gjennom livet med kjempesvære økologiske fotavtrykk , ikke fordi vi ønsker det slik, men fordi betingelsene for dagliglivet vårt gjør det å handle annerledes til en evig kamp for å svømme opp fossen.
Du kjøper sjampo og hudkrem, og risikerer å spre siloksaner i avløpsvannet, en miljøgift som hoper seg opp i næringskjeden og kan gi fosterskader. Du skal på vinterferie og investerer i noen bokser av den fine, moderne skismurninga som den spreke naboen din har anbefalt. Men denne smurninga inneholder fluorkarboner, som brytes ned veldig sakte i naturen, og som kanskje omdannes til enda giftigere stoffer. Hos dyr har en sett at fluorkarboner kan gi misdannelser på nyfødte, endringer i arvestoff og stoffskifteforstyrrelser. Du går på apoteket og kjøper plaster, og når du kommer hjem ser du at dette plasteret er ekstra effektivt bakteriedrepende, fordi det inneholder nanosølv. Men nanosølv er ikke bare giftig for bakterier, det er svært giftig for alt som lever i vann. De nye sokkene du nettopp kjøpte er kanskje også belagt med nanosølv, for at de ikke skal lukte så vondt. Men hva skjer når du vasker dem, og skyller ut vaskevannet etterpå? Hvor blir det av nanosølvpartiklene? Så går du i blomsterbutikken og kjøper en rosebukett som oppmuntring til en som trenger det. Men rosene dyrkes i Afrika, på jorder som før produserte mat til lokalbefolkninga. Rosene sendes til Europa med fly, og utslippene bidrar til å varme opp kloden, som igjen kanskje fører til tørke på de jordene som lokalbefolkninga fortsatt har til å dyrke mat på.
Å velge seg bort fra alt dette på individuell basis vil kreve en oversikt, en kunnskap og en arbeidsinnsats som de færreste makter. Vi ønsker oss frihet fra tvangen til å leve et dagligliv som gjør oss til miljøkriminelle. Det krever strukturelle endringer som vi knapt kan overskue.
Vi vil en annen vei
Så hva har alt dette med 6-timers-dagen å gjøre? Forsvinner nanosølvet, fluorkarbonene etc. med 6-timersdagen? Nei, det vet vi at det ikke gjør. Men kravet om 6-timersdagen setter spørsmålstegn ved vårt samfunns grunnleggende dogme – at alt må vokse og vokse. Å kreve 6-timers-dag, det er som å stanse opp litt og spørre: Hvor er vi? Hvor er vi på vei? Er det dit vi vil? Og til å sette hæla i bakken og si nei, vi vil en annen vei.
Og hvor vil vi? For tida er det populært å snakke om å stille krav. Du må sjøl stå på, gjøre en innsats. Det gjør da også folk, men mange opplever at mulighetene lukker seg foran dem. Men hvorfor er det så bra med krav? Det finnes samfunn hvor det er så tøft å klare seg at bare de sterkeste og smarteste kan leve et godt liv. Slike samfunn stiller krav, men er de gode samfunn? Det finnes samfunn der du må ha en helt usedvanlig personlig integritet for å være i stand til å leve opp til alminnelige moralske standarder. Hitler-Tyskland var et slikt samfunn. Slike samfunn stiller krav, men er de gode samfunn? Når det er mørkt, ser en stjernene, heter det. Men kanskje er det bedre at stjernene ikke synes så godt, fordi sola skinner på alle?
Et enklere samfunn
6-timersdagen vil bety at det blir enklere for flere å jobbe full tid uten å slite seg ut. Det er bra, det peker riktig vei. Vi trenger slike reformforslag på mange områder, vi kan gjerne kalle det en kamp for et enklere samfunn: For eksempel reformer som gjør det enklere for flere å leve et dagligliv uten å øde jordas ressurser. Reformer som gjør det enkelt å kjøpe klær uten å bidra til hensynsløs utnytting av kvinner og barn i fattige land. Reformer som gjør det enkelt å bidra med sitt i foreningsliv og politikk. Osv. Osv. Kort sagt, reformer som gjør at vi kan leve godt og anstendig i samfunnet uten at det krever altfor store krefter og altfor mye mot.
Jeg vil avslutte med et dikt. Det er skrevet i 1988. På det tidspunktet var 8-timersdagen 70 år. Nå er det jeg som er 70 år. Det er en ganske anselig alder, men 8-timers-dagen er altså snart hundre. Stort eldre bør den ikke bli, det er mitt bursdagsønske. Og så: Vi vil leve hver dag.
Se, nå skinner sola og svalene suser mot lyset!
Og her går du lettkledd i maivinden uten å fryse
fra jobben til klesvaska hjemme som står der og venter
på deg, og på tusener vårville, solsugne jenter.
Nå lyder det slagord og sanger og rop nedi gata,
der går et protesttog mot noe du alltid har hata:
mot råskap, rasisme og hat mellom svarte og hvite,
men du må få kjøpt mere mat, ellers blir det for lite.
Når morgenen gryr er sekundene nye og blanke,
og da kan det hende du føder en svimlende tanke,
den skulle du gjerne ha fulgt for å se hvor den ender.
Men først må du mase på ungen: Drikk melk og puss tenner!
Nå lyser augustmånen rødgul og varm ut i natta.
Den pleide du før bli så kjærlig og myk og betatt a’.
Ja, alt kunne vært som den første, berusende tida.
Men du er så trøtt, så du snur deg og sovner på sida.
Ved sol og ved måne og kjærlighet, nå må vi kreve:
Hver eneste dag er en dag vi har rett til å leve!
Ta sekstimersdagen og gi ikke opp før du vinner,
for solskinn og tanker og opprør er også for kvinner!
