Måned: februar 2018

Aksjon – Ta 6-timersdagen 6. mars 2015

11 oktober 2014

Kvinnebevegelsen har hatt som mål, i mer enn hundre år, at kvinner skal kunne forsørge seg selv og eventuelle barn. Menn krever nå tid til omsorg for sine barn. En åtte timers arbeidsdag er for lang til at disse kravene kan oppfylles. Med 6-timersdag kan både menn og kvinner jobbe heltid.

Det siste halvåret har stadig flere stemmer krevd kortere arbeidstid og mindre forbruk. Regjeringen svarer med forslag om søndagsåpne butikker og saftige kutt i skatten for de rikeste. Dette er ikke en bærekraftig utvikling. Vi må vise at vi ikke ønsker et slikt samfunn. Sekstimersdagen er kamp for et samfunn der vi har tid til kjærlighet, fritid, politikk og omsorg for fellesskap, samfunn og miljø. Vi vil skåne natur og klima, vi vil ikke fortsette det stadig økende forbruket.

Vi inviterer kvinnebevegelsen, fagforeninger og miljøbevegelsen til politisk streik eller andre kraftfulle markeringer for seks timers normalarbeidsdag 6. mars 2015. Vi går fra jobben etter seks timer til felles samling om kravene våre:

  • En halv time kortere arbeidstid i tre tariffoppgjør
  • 6 timers normalarbeidsdag for alle – innen 2020
  • Rett til heltid
  • Mer fritid, mindre forbruk

Bli med og ta sekstimersdagen 6. mars 2015. Last ned løpeseddel her (eller kontakt oss på e-post), og ta med til kollegaer og venner.

Vi vil ha seks – vi vil ha seks – vi vil ha seks timers arbeidsdag!

24 april 2014, Foto: JG

Mette Nord, Ingrid Wergeland og Mimmi Kvisvik kjemper for sekstimersdagen.

Det ga en frydefull, frivol følelse å rope ut slagordet så det runget nedover Karl Johan. En kunstpause før siste del gjorde slagordet mer – ja du vet – sexy. Men det var en alvorlig samfunnsmessig og politisk analyse som lå bak kravet. Vi unge feminister, som gikk ut i arbeidslivet på begynnelsen av 1970 tallet, hadde en visjon om et annet samfunn – et samfunn der vi hadde rett til lønnet arbeid og samtidig mulighet til å stifte familie. Vi ønsket økonomisk selvstendighet, likelønn, likestilling og likeverd. Men for å få det oppfylt måtte vi kjempe frem gjennomgripende forandringer av samfunnet.

Vi krevde – Rett til selvbestemt abort – Gratis barnehager til alle barn – 6-timers arbeidsdag med full lønnskompensasjon. Kampen for rett til selvbestemt abort hadde pågått i 60 år, det ble den første reformen vi fikk gjennom i 1978, men i disse dager ser vi at den retten fremdeles må forsvares. Gratis barnehager har vi ennå ikke, men barnehager til alle er tilnærmet oppfylt i løpet av de siste årene. Nå gjenstår kravet om 6-timers arbeidsdag og det er på tide å gjenreise den kampen med full tyngde.

Norges rikdom skyldes kvinnenes deltagelse i arbeidslivet, sa barne- og likestillings minister Audun Lysbakken fra FNs talerstol i 2010, og statsminister Jens Stoltenberg gjentok det samme i sin nyttårstale året etter. Perspektivmeldingen 2013 setter tall på den revolusjonen vi kvinner har gjennomført de siste 40 årene. Den viser at sysselsettingsandelen blant norske kvinner i aldersgruppen 25–54 år har økt fra vel 50 prosent i 1972 til over 80 prosent i 2012.

Den stjålne revolusjonen. Ja, Norge er blitt rikt, men svært mange kvinner har betalt og betaler fremdeles en høy pris for vår velstand hver eneste dag. De har nemlig blitt tvunget til å jobbe deltid og betale for det med en lønn det knapt går an å leve av og forsørge barn på. For i en rekke yrker er det umulig å kombinere full dags jobb med ansvaret for små barn. Når jobben begynner klokka sju og barnehagen åpner klokka åtte er det ikke et valg, men en tvang, å jobbe deltid. Mange kvinner tvinges til å gjøre dette private «valget» for i det hele tatt å kunne delta i arbeidslivet. Dette har både private og offentlige arbeidsgivere benyttet seg av til å opprette stadig flere deltidsstillinger. I mange kvinneyrker er deltid blitt normen og flere kvinner presses inn i deltidsjobber, også de som i utgangspunktet ikke har tatt «valget» på grunn av omsorg for barn. På den måten oppnår arbeidsgiverne svært fleksible og billige arbeidstakere som gjerne tar ekstra vakter, men da selvfølgelig uten overtidsbetaling. Den utløses bare når de har jobbet over 100 prosent. Likevel er det kvinnene som får skylda for at de ikke jobber full tid.

6-timersdag-parolen henta frem igjen til 8. mars-toget 2014

Blå bris. Under valgkampen i fjor skrev Kjetil Wiedswang i en valgkommentar i Dagens Næringsliv: Gamle motkulturer og arbeiderkollektivenes normer og idealer ligger igjen som vrakgods. Jeg kunne ikke sagt det bedre. For det som startet som en høyrebølge på midten av 80-tallet og utover 90-tallet har nå gått over til en blåblå bris av «valgfrihet» for alle på alle livets områder.

Det er på tide å skape en motvind mot denne falske valgfriheten. Et godt sted å starte er å skape en storm for 6-timersdagen med full lønnskompensasjon. Denne reformen er nødvendig for å fullføre samfunnsforandringen som vi startet på 70 tallet. Jeg har stor tro på at vi kan få svært mange flere allierte i kampen nå. Med den nye pappaperm ordningen opplever også mange fedre at dagene blir for korte sammen med barn og kjæreste. Det jeg ser rundt meg hos barn og svigerbarn, naboer og unge venner er en hverdag som er så hektisk at det blir lite tid og energi igjen til å nyte livet og hverandre. Det er samfunnsmessig lite bærekraftig på lang sikt. For den aller viktigste produksjonen som foregår i et samfunn kan ikke outsources. Den er (i hovedsak og enn så lenge) avhengig av at to som bor sammen har tid og overskudd til å elske etter endt arbeidsdag og til å gi kjærlighet til og ta vare på produktet, barnet . Sekstimersdagen er en kamp for et samfunn, der vi har tid til kjærlighet for hverandre og omsorg for fellesskapet og samfunnet.

Miljøkrav. I dag er et nytt samfunn nødvendig også av hensyn til miljøet. Det må en fullstendig omveltning til for å bremse den katastrofale utviklingen som dagens produksjon og forbruk har skapt. 6 timersdagen kan bli et skritt på veien til å snu utviklingen. Det skaper mulighet for nye allierte i kampen. Vi 70-talls feminister har erfart at store samfunnsendringer er mulig. Sammen med en ny generasjon feminister av begge kjønn og miljøaktivister må vi løfte fram visjonen om et annet samfunn igjen.

6-timers dag innen 2018. I 1918 tok arbeiderne flere steder 8 timersdag og året etter ble den lovfestet. Sulitjelma arbeiderne rettet da 8 timer til 6 timer på fanen sin. Dette inspirerte deltagere på et helgeseminar i NTLs Kvinneutvalg i Oslo i 1983. Vi ba om lov til å kopiere fanen. Og fra 1983 til 1988 aksjonerte vi 8. mars. Vi tok 6-timers dagen og demonstrerte foran Stortinget. Nå tar vi fanen fram igjen. 100 år med 8 timer er nok.

Gerd Inger Polden er freelance video-journalist, tidligere TV-journalist i NRK. Denne teksten var først på trykk i Klassekampen 8. mars 2014.

Sekstimersdag på Tine Heimdal

2 april 2014

Brennpunkt: Sekstimersdagen

Brennpunkt 1. april 2014 handla om sekstimersdagen. I Noreg jobbar me meir enn gjennomsnittet i EU, er effektive dei timane me jobber, og Perspektivmeldinga melder at me skal bli svært rike i framtida. Likevel seier politikarane, arbeidsgivarane og LO våre at me må jobbe meir, men kva skjer viss me ikkje jobber meir? spør Brennpunkt.

Dei tar oss med til småbarnsfamilier som har møtt tidsklemma og undersøkt korleis tilsette på Tine i Heimdal opplever kortare arbeidsdag: sjukefråværet blei halvert og produktiviteten har auka 34 prosent sidan 2006. Gerd Liv Valla seier:  – En sekstimersdag vil gi mer tid til omsorg. Det vil være et frigjøringsprosjekt, det vil innebære mer enn likestilling. Sekstimersdagen vil hjelpe sterkt pressede småbarnsfamilier, så begge kan være i full jobb. Det vil gi et kvalitativt bedre liv for slitne voksne, som har foreldre eller andre nærstående som trenger omsorg.

Dei viser ei undersøking Spekter fekk laga, som viser at halvparten av befolkninga heller vil ha fri kvar fredag enn tilsvarande lønnsauke. Fire av ti vil heller auke skattar og jobbe mindre enn å jobbe meir med dagens skattenivå for å oppretthalde velferdsstaten i framtida. Spekter-leiar Anne-Kari Bratten er overraska – men dette stemmer med ei undersøking Framtiden i våre hender gjorde i 2010.

SSB viser at sekstimersdagen er mogleg! I rapprorten Må vi jobbe mer? Konsekvenser av mindre materialistisk vekst, skriv dei at dei forventer at det vil bli 20 prosent lågare sysselsetting og 30 prosent lågare forbruk i 2060 dersom me tar ut produktivitetsveksten i tid framfor pengar (sekstimarsdag). Likevel vil det private forbruket vera dobbelt så stort i 2060 enn det er i dag. Dette baserer dei på ei forventning om fortsatt produktivitetsvekst på 2 prosent i privat sektor og 0,5 prosent i offentleg sektor kvart år.

SSB viser også at me ikkje må velge mellom å oppretthalde dagens velferdsnivå eller redusert arbeidstid – men det krever at me betaler litt meir skatt. Allereie i dag seier halvparten at dei ville prioritere slik – i framtida er det forventa at me har dobbelt så mykje mellom henda enn i dag – sjølv etter auka skatt, andelen som vil prioritere slik vil forhåpentligvis auke.

For kloden vår vil ikkje tåle denne auken i det private forbruket, kloden sliter allereie med eit lite bærekraftig forbruk. Det seier sjølv Bratten seg samd i.

Dersom du ikkje fekk sett Brennpunkt, eller vil sjå ein gang til, ligg den her: http://tv.nrk.no/serie/brennpunkt/mdup11000614/01-04-2014

Her er magasin-artikkelen knytta til saka: http://www.nrk.no/magasin/kampen-om-tiden-1.11641299

Her er artikkelen knytta til saka: http://www.nrk.no/fordypning/du-kan-jobbe-mindre-og-tjene-mer-1.11640338

Her er kronikken ytring.no publiserte i forbindelse med saka: Et verdivalg samfunnet må ta av Linn Stalsberg: http://www.nrk.no/ytring/et-verdivalg-samfunnet-ma-ta-1.11643187

Tilslutt rapporten frå SSB: http://www.ssb.no/nasjonalregnskap-og-konjunkturer/artikler-og-publikasjoner/ma-vi-jobbe-mer-konsekvenser-av-mindre-materialistisk-vekst

 

Linn Stalsberg: Heltidsarbeid og heltids liv

21 mars 2014

Linn Stalsberg er forfatter av boka Er jeg fri nå?

For de fleste av oss er det slik: samme hvordan vi organiserer dagene våre, i heltidsjobb, deltidsjobb, som studenter, i foreldrepermisjon eller som pensjonister: vi lever alle 100 prosents liv, og dagene er fulle av både gjøremål, omsorg for andre, tanker og ansvar.

I disse hverdagene søker vi alle etter mening og glede, både på egne vegne og når vi ønsker å være noe for andre og for verden. For har vi virkelig så mange valg vi blir fortalt at vi har, når vi skal forvalte balansen mellom arbeid og fritid? Og det som står midt i dette: helsa vår, ungene, familie, omsorg.

I fjor skrev jeg en bok som heter «Er jeg fri nå?» Bakgrunnen for boka var en mistanke om at det vi kan kaller tidsklemme i familien er et reelt problem for mange, altså mer enn bare sutring og klaging. I tillegg mistenkte jeg at denne tidsklemma sier noe mer omfattende om samfunnet vårt enn bare det at småbarnsforeldre har hektiske dager.

Tidsklemma for meg er altså ikke unge foreldres lengsel etter mer egentid eller lange rødvinskvelder med venner, men mer en følelse av manglende kontroll over egen hverdag (som jo er et gammelt kvinnekrav) og kanskje også en sår lengsel eller mer tid til omsorgsansvaret i hjemmet, enten det handler om små barn eller andre i familien som trenger deg ekstra. Tidsklemma henviser også til det vi aldri snakker om, men som det likevel finnes enormt mye av: husarbeidet og organisering av familielivet. Alt som skal skje på fritiden, og som er selve premisset for at vi også kan delta i lønnet sektor. De to er gjensidig avhengig av hverandre.

Vi som er småbarnsforeldre i dag, tilhører den første generasjonen med et offentlig ideal om at begge foreldre skal jobbe fulltid mens vi har små barn. Samfunnet legger til rette for dette og tilbyr barnehager. Det er store økonomiske insentiver i vårt samfunn mot at friske voksne skal jobbe fulltid, i alle yrkesaktive år.

De som trer ut av dette mønsteret taper stort, ikke bare i form av inntekt, men også i form av velferdsgoder. Det er jo dette vi kaller arbeidslinja, og som altfor mange er altfor ukritiske til. For hvor mange valg har vi egentlig, dersom vi ønsker å trygge familien gjennom å kunne ha tilgang til velferdsgoder om det røyner på? Å være hjemme et ekstra år med den minste, eller jobbe deltid over lang tid, er å ta store sjanser delvis utenfor arbeidslinja. Skal vi ha alle med, må vi etterstrebe en større reform som nettopp kortere normalarbeidsdag.

Når jeg snakker om verdien av omsorg, om å ha tid og ork til å gjøre husarbeidet selv, eller ha kvantitetstid med ungene, om å ha overskudd til deltagelse i nærmiljøet eller tilstedeværelse i hverdagen, så møtes jeg ofte med anklager. Anklager om at jeg vil tilbake til et mystisk 50-tall, eller at jeg ikke ser viktigheten av lønnsarbeid og økonomisk selvstendighet for kvinner. Som om all kritikk av dagens levemåte handler om å ville tilbake i tid eller til et fordums kjønnsrollemønster.

Det der er helt merkelig for meg. Å ville radikal endring er å tenke fremover. Å snakke om sekstimersdagen betyr å holde ut å bli kalt naiv, eller få høre at det jeg drømmer om er utopisk og urealistisk. Også hva det er «tillatt» å drømme om for sitt eller andres liv, er styrt av krefter utenfor oss selv. Men det skal vi ikke bry oss om, for alle samfunnsendringer startet med noens drømmer, og at kravet om sekstimersdagen også berører følelser i oss, fordi det kommer nært relasjoner i familiene våre, skal vi se på som en styrke. Når folk føler noe sterkt, det er da endring kan skje.

Jeg kan ikke se noen annen velferdsreform som til de grader kan gjøre likestillingen mellom mann og kvinne mer reell, i praksis. Jeg innbiller meg også at reformen kan likestille verdien mellom lønnet og ulønnet arbeid i større grad enn i dag, hvor bare førstnevnte har virkelig status.

Sekstimersdagen er dessuten mye mer enn bare en kortere dag som gir flere timer sammen med barn og familie. En kortere arbeidsdag kan endre samfunnet vårt på et dypere plan.

  • Den kan lette barns lange dager i barnehage og på skole.
  • Den kan lette dagen for dem som trenger det mest: kvinner i fysiske jobber, som ofte uføretrygdes først.
  • Den vil gjøre livet lettere for aleneforsørgere og deres barn.
  • Den kan få flere deltidsarbeidere til å føle at full jobb nå blir overkommelig sammen med omsorgsansvaret hjemme, og den kan få mange menn til å skifte fokus i større grad fra jobb til hjem.
  • Sekstimersdagen kan i tillegg i et miljøperspektiv. Med kortere normalarbeidsdag kan det for eksempel bli lettere for flere å reise kollektivt. Når ikke hvert minutt teller for å få hverdagen til å gå opp, klarer vi å vente i ti minutter på bussen, eller gå til barnehagen i stedet for å kjøre bil.

En arbeidstidsforkortelse har i andre krisetider vært tenkt som et middel for å redusere arbeidsløshet. Kortere arbeidsdager kan gi plass til flere ansatte i arbeidslivet. Kanskje kan noen bedrifter legge inn et ekstra skift? Nå – med en finanskrise som smyger seg på oss burde kanskje fagforeninger tenker mer solidarisk med arbeidsløse, og tenke sekstimersdagen også i en slik sammenheng.

Selv om normalarbeidsdagen har blitt litt redusert de siste 90 årene, fra 8 til 7,5 timer, har den gjennomsnittlige arbeidstiden for to foreldre økt. Grovt sagt: På 70-tallet ga hver norske familie omtrent 8 timer til lønnsarbeid ute. I dag er det ønskelig at hver familie skal gi 15 timer om dagen, og vi må jo spørre oss om ikke dette utarmer familien helt for krefter.

Når vi snakker om arbeidstidsforkorting, bør man se på arbeidsfolk som en helhet, og ikke bare på den enkelte arbeider. For vi, folk flest, legger samlet ned flere timer i lønnet arbeid i dag enn for 40 år siden.

Fremdeles tar kvinner i dag mesteparten av husarbeid og barnepass, men de oppfordres sterkt til å jobbe mer utenfor hjemmet. En kan jo spørre seg hvem som skal utøve omsorgen på hjemmebane, når verken mann eller kvinne i valgfrihetens tid velger ulønnet omsorg. For i praksis har vi jo innført sekstimersdagen for å få til jobb/hjem-konflikten. Ulempen er at kvinner gjør dette ved å jobbe deltid, og dermed løper økonomisk risiko.

I etterpåklokskapens lys – som jo også er en klokskap – kan man kanskje si at man ikke burde ha bygget ut barnehager for ettåringer nå på 2000-tallet uten samtidig å lansere muligheten for sekstimers arbeidsdag. Når stadig yngre barn må tilbringe stadig lengre dager i barnehagen, når stadig flere kvinner jobber høyere stillingsbrøker, og når menn ikke trapper ned sine, burde ikke da politiske krav om endringer i arbeidslivet ha fulgt parallelt med barnehageutbyggingen?

Vi har akseptert dagens ordning, og i stedet for store debatter om konkrete løsninger for alle som ikke fikser den, opplever vi at temaer som kvinners sykefravær eller tidsklemmeproblemtikk vender tilbake i debatten.

Til slutt:

Det er mye jeg ikke kan om samfunnsøkonomi, og det er mye jeg ikke kan om arbeidsliv og organisering av det. Men, jeg ønsker meg at de som kan dette, på en skikkelig og redelig måte vil delta i en ny debatt om en ny organisering av hverdagene våre, slik at vi kan få brynt både argumenter og meninger mot hverandre, på en seriøs måte. Men for å få dette til, må vi være mange nok som krever sekstimersdagen på dagsorden.

Kampen for kortere normalarbeidsdag er en helt avgjørende kamp om hva slags liv vi skal leve og hva slags samfunn vi vil ha.

Per Fuggeli skrev tidligere i år i Aftenposten:

Mot er den dyd som kan stimulere de milliarder udrømte drømmer, utenkte tanker, ikke-følte følelser, ikke-skapt kunnskap og ugjorte handlinger som bor inne i hvert eneste menneske. Bare ved å leke og herje med sannheten, bare ved å tenke fantastisk kan vi åpne for radikal ny erkjennelse.

Jeg gjør hans ord til mine i dag, og det er ord som Kjersti Ericsson og kvinner i hennes generasjon praktiserte i sin kvinnekamp. I dag lever jeg heldig i resultatene av dem.

I en ny tid, med markedsliberalisme overalt, der en forførende forbrukskultur dyrker individets suksess på bekostning av flertallet, må vi igjen definere hva frihet betyr, og hva kvinnefrigjøring er for kvinner flest, på tvers av klasse, i Norge og utenfor Norge.

Det er her sekstimersdagen blir viktig, både som en ny velferdsmodell og kapitalismekritikk i praksis. Sekstimersdagen er selvsagt ikke løsningen på alt. For mange er den ikke engang en løsning. Selv en sekstimers arbeidsdag pluss en times reisetid til og fra jobb blir for mye for mange med omsorgsforpliktelser hjemme.

For noen vil det alltid være et livsvalg å være hjemme med de minste barna, i alle fall i perioder eller på deltid. Andre vil ha perioder i livet der for eksempel både barnebarn og en gammel mor krever noe ekstra.

Ingen modell vil passe for alle – verken dagens eller sekstimersdagens. Jeg tror imidlertid at sistnevnte modell ville gjort hverdagen lettere, med mindre stress, slitasje og bekymringer for ganske mange.